Tverrådalskyrkja rundt.
Krampa under foten slapp i løpet av natta og om morgenen var det ømt men virket som det skulle kunne gå ann å gå på. Vi tok ikke sjansen på å fortsette som planlagt. Å måtte få hjelp til å hentes ut ville om mulig vært enda mer skamfullt enn å snu. Så istedet lot vi campen stå, pakka ett par appelsiner i sekken og tok en testtur oppover Fortundalsbreen. Oppå breen lå tåka tett og vi orienterte via GPSen. Oppover mot Tverrådalskyrkja kom vi inn i ett litt brattere parti så nervene på høyspenn (utvilsomt bedre å ikke gått på skredkurs), men det flattet ut og over tåka ble det skikkelig påskestemning. Rastet på passet mellom Tverrådalskyrkja og 2020 toppen i perfekt vær uten et vindpust. Over passet tok vi av oss skiene og ruslet ned de øverste metrene på beina, deretter perfekt fjellskiføre ned på Harbardbreen. Tåken lå lengre sør så vi fikk ikke sett det bratte brefallet som vi var litt usikre på hvordan skulle passeres for å komme til Nubbelvibrua. Fra Harbardbreen var det bare å gli elegant ned på Austre Kollebreen, smågodtpause og så finne en vei ned til Tverrådalen over terskelen fra breen. Bratt, rundt 30 grader, men vi fant en trygg vei ned.
Deretter langs vannene i Tverrådalen tilbake til teltet. Pakke og sette tilbake til Sota for middag. Igjen viste barnepulk med støtteski og faste drag seg å være overlegent Pariserpulk med taudrag. Barnepulken velter ikke uansett hva, mens Pariserpulken velter på trass. Endte opp med at vi la skiene på pulkene og løp ned de 400 høydemeterne ned til Sota.
Koselig prat med Silje og Ove. Ove ville se om vi kunne få til å kviste hele runden Sprongedalshytta, Arentzbu til Sota. Og også arrangere Josten på langs fra Sota. Ellers litt forberedende diskusjoner for sommerens dugnader fra Sota til Fivla.
Det ble jo en skammens tur siden vi måtte gi opp å komme frem til Nubbelvi. Men vi fikk ihvertfall påskens fineste tur over 3 breer.
